Gjøviks historie fra 1861-2011
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
TERJE PAULSBERG
Terje Paulsberg, forfatteren av denne byhistoriske kavalkaden, «Gjøvik - byhistorien i kortform» er tidligere journalist og redaktør. Han er leder av Gjøvik Historielag, driver nå forlagsvirksomhet og har skrevet flere lokalhistoriske bøker.
Året er 1791. Caspar Kauffeldt er bare 18 år og nettopp blitt farløs. At faren, Bernt Christopher (1749-1791) plutselig døde, bare 51 år gammel, betydde at utfordringene stod i kø for den unge gutten. Sammen med mor, Dorothea Elisabeth (1742-1822), var det han som nå måtte forestå driften av Biri Glasværk. Siden faren allerede hadde overlatt viktige funksjoner til ham, særlig regnskapsførselen og forhandlingene med bøndene om kjøp av ved, var han godt forberedt. Egentlig var han mer erfaren enn 18-åringer flest.
Hvem hadde vel, som han, vært på eventyrlige utenlandsreiser i bedriftens tjeneste, vist både mot og kreativitet og lykkes..? Det var året før at han var blitt sendt av sin far tilbake til foreldrenes hjemtrakter, Mecklenburg og Pommern, for å verve glasspustere til verket på Biri. Siden glassarbeiderne var bundet til glassverkene med strenge avtaler, var det både forbudt og slett ikke ufarlig å forsøke å friste noen av dem til å bytte jobb. Derfor lot Caspar seg frakte over grensa mellom Danmark og Tyskland innesperret i en polstret kasse, mens to tjenere var med og passet på at kassa kom trygt over grensa. På den måten unngikk de å vekke mistanke om hva som var hensikten med reisen.
At Caspar kom ubemerket fram, og dessuten greide å vende hjem med flere glasspustere, var viktig for Biri Glasværk, men det var også en klar forutseting for det som skulle komme, nemlig etableringen av et nytt glassverk lengre syd langs mjøsstranda, ved utløpet av Hunnselva.
Der - i Gjøvig - greide han å få en avtale med eierne av Hunn gård om leie av det arealet han trengte på nordsiden av elva for å starte sitt nye glassverk. Glasspustere hadde han for lengst greid å samle sammen, og den 22. september 1804 inngikk han avtale med Daphin Nielsen og Ole Hansen Enger om kjøp av Nedre Gjøvig gård for 3700 Riksdaler. Han kjøpte inn tømmer og andre bygningsarbeider og gikk i gang med byggingen av produksjonsanleggene.
I 1807 var verket klart til å settes i gang. Det ble en forsiktig start i et primitivt anlegg som sysselsatte sju mann. I løpet av de nærmeste årene sørget Caspar Kauffeldt for en kraftig utvidelse av anlegget. På selve gården oppførte han en ny, representativ hovedbygning og han anla park og hage.
På Haugen oppførte han en tiltalende forvalterbolig. Smeltehyttene ble modernisert, den største på hele 108 alen ble bygd nedenfor der Gjøvik apotek senere ble oppført. Magasinbygninger for glassvarer og råvarer kom opp nede ved mjøsstranda, like ved et bryggeanlegg for lasteprammer. Der var materialkammer, pottekammer, sandhus, smie, skur og buer, et stampeanlegg, og på området som senere ble benevnt Wang sag-tomta, der Handelsbygningen og Thon Hotell ligger i dag, var det et glassliperi. Hyttemesteren i hvittglass-hytta, Frantz M. Wentzel, fikk egen bolig, antakelig i den nåværende «Kauffeldtgården». I tillegg fantes noen arbeiderboliger, blant disse «enkebygningen« som lå der Gjøvik rådhus ligger i dag, mens selve glasshyttene lå nedenfor den nåværende Jernbaneparken.
Caspar Kauffeldt manøvrerte seg snart fram til en ledende posisjon innen norsk glassverksvirksomhet. Økonomisk gikk det bra. Selv i 1812, det verste kriseåret i manns minne, oppnådde Gjøvigs Glasværk glimrende resultater. Kauffeldt var i ferd med å bli en holden mann. Riktignok var han ikke blant de menn som valgtes til å møte på Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, men han kunne stolt konstatere at han på få år hadde satt store spor etter seg. I alt arbeidet det nærmere 40 mann ved glasshyttene hans, og Gjøvig var blitt et «tettsted» hvor det bodde om lag 150 personer, som alle hadde sitt levebrød fra glassverket. Mens det ennå bare var skog og ubebygde jorder der Lillehammer og Hamar skulle bli anlagt, var Gjøvig blitt et gryende industrisamfunn og det største tettstedet langs Mjøsa.
Allerede i kriseåret 1812, da kornhøsten slo helt feil og «det i landet var misvekst og nød» mente amtmann Ole Hanibal Sommerfelt på Dal i Vardal at tiden var inne til å få etablert en kjøpstad i traktene. Han henvendte seg til statholderselskapet om dette. Saken ble fulgt opp av representanten Anders Lysgaard fra Biri under Riksforsamlingen på Eidsvoll, der han minte om opplendingenes ønske om et kjøpstadsanlegg ved Mjøsa. En kommisjon med Sommerfelt som formann ble nedsatt, og man kom raskt fram til en kjøpstad burde anlegges ved utløpet av et vassdrag, og anbefalte utløpet av «Laagen, Hunnselven og Lena-eleven i Totenviken». Men i den krisetiden som rådet fantes det mer presserende behov enn å anlegge en ny kjøpstad, så det ble med tanken enda en god stund.
Også for glassverkene begynte det å butte. Våren 1819 stanset Gjøvigs Glasværk, og de fleste glassverksarbeiderne flyttet ut. For ikke å risikere at eiendommene hans skulle gå med i de rettslige oppgjør som var på trappene i forbindelse med forpaktningene av Statens glassverker, overdro Caspar Kauffeldt i 1819 eiendommene sine til sønnen, Wexel Hansen Kauffeldt. Mens han fulgte nøye med i utviklingen for glassverkene, konsentrerte han seg om andre sysler på Nedre Gjøvik, der han drev både garveri, farveri, vadmelstamp, en mølle og et sagbruk.
I 1823 begynte Caspar Kauffeldt igjen å ane muligheten for å få virksomhet i gang igjen på Gjøvigs Glasværk. Sammen med gårdbrukerne Hans Skikkelstad og Ole Øverby fra Vardal og Haagen Berg i Biri inngikk han en avtale om leie av verket med sønnen, Wexel Hansen Kauffeldt. Den 12. desember 1823 ble ovnene tent igjen. 28 mann var sysselsatt ved starten, og etter hvert kom flere til. I 1825 kom også verkets skole i gang med Peter Hansen som skoleholder.
Men utfordringene var mange. Det var tekniske problemer og mang en driftsstans. Tidene var dårlige, og avsetningen vanskelig. Økende import bidrog til å presse salgsprisene, samtidig som vedprisene gikk i været. Lagrene av usolgte glass økte, og lønnsomheten sank. Men virksomheten kastet så pass av seg at den ga levebrød til vel 30 mann og deres familier.
Et hardt slag for dem, og ikke minst for Kauffeldtene var det at Stortinget i 1826 vendte tommelen ned for Gjøvig som ny kjøpstad. To nye kommisjoner hadde vært i sving, og ikke mindre enn 11 steder ble nevnt som kandidater til å bli kjøpstad. Blant disse gikk Lillehammer seirende ut, og ble den første kjøpstad ved Mjøsa fra 1827 med om lag 50 fastboende.
Dette året ble også dramatisk for Wexel Hansen Kauffeldt. Etter å ha tatt juridisk embetseksamen i København, begynte han som fullmektig ved Justisdepartementet i Christiania, et ansettelsesforhold som endte brått. Det skyldtes et teaterbesøk på Strømbergs Teater, på unionsdagen, den 4. november 1827. Alle syntes ikke like godt om unionen med svenskene, og siden teaterstykket både var dårlig og svært svenskvennlig, oppsto det en formidabel pipekonsert.
Unge Wexel var i lystig humør etter et middagsselskap, og deltok med liv og lyst i pipekonserten. Ekstra hørbar var han siden han til og med benyttet et klarinettmunnstykke. Elv om opptrinnet egentlig var en bagatell, vakte det stor oppsikt i Sverige, både i pressen og i Riksdagen. Kong Carl Johan ble fornærmet. Det gikk mest ut over 26 år gamle Wexel Hansen Kauffeldt fra Gjøvig. Siden han var Kongelig departementsfullmektig, ble han gjort til syndebukk. Den 18. desember 1827 ble han avskjediget - og høstet om enn noe ufortjent, berømmelse som nasjonal helt etter opptrinnet og avskjedigelsen.
Leieavtalen som faren og de tre gårdbrukerne hadde inngått med Wexel Hansen Kauffeldt gikk ut i 1834. En av gårdbrukerne, Hans Skikkelstad (1787-1843), hadde fått mye annet å tenke på etter at han to år tidligere (1832) hadde fått realisert sin ide om å starte Brusveens Spiger og Staaltraadfabrik. Snart ble han også Vardals første ordfører etter at formannskapslovene ble vedtatt av Stortinget i 1837.
I 1833 overtok Wexel Hansen Kauffeldt driften av glassverket sammen med sin far. Siden salget fortsatt gikk tregt, mente Caspar at tiden snart var innen for å avvikle, men sønnen følte sterkt ansvar for glassarbeiderne sine, og ønsket en nedtrapping over tid. Han overtok driften alene fra 1838, og fortsatte å produsere glass av høy kvalitet, men med stadig færre ansatte. Så godt han kunne, prøvde han å skaffe arbeiderne ansettelse andre steder. I 1840 var det bare 14 faste glassarbeidere igjen.
Den 19. august 1843 døde Caspar Kauffeldt i sitt hjem på Nedre Gjøvik gård, 70 år gammel. Med ham endte også Gjøvik-perioden (1809-1843) i norsk glasskunsts historie. Samme år fikk de arbeiderne som var igjen på glassverket sin oppsigelse og driften stanset. Fortsatt bodde det imidlertid om lag 150 personer på eiendommen, hvorav 25-30 hadde vært tilknyttet glassverket. Kauffeldt lot dem bo gratis, men mange fikk problemer med å klare seg, havnet på forsorgen og fikk det svært vanskelig. Da Vardal Formannskap besluttet å gi dem omgangslegd, reagerte Kauffeldt sterkt på denne sosiale fornedrelse og protesterte, men forgjeves. Denne behandlingen av hans tidligere ansatte er nok årsaken til at Wexel Hansen Kauffeldt testamenterte en del av sine midler til en arbeidsanstalt for gamle og fattige.
Etter at gamle Hamar by ble gjenreist av sine ruiner ved opprettelse av en kjøpstad i Vang prestegjeld i 1848, mente folk at nå var det i hvert fall Gjøviks tur til å bli kjøpstad. Ventetiden skulle bli lang, men - om glassverket var lagt ned, viste det seg at Gjøvik likevel hadde vekstkraft i behold. Særlig viktig var den industrielle spire som gjorde seg bemerket litt lengre oppe langs elva, der Brusveens Spiger og Staaltraadfabrik var kommet i gang og som i de første 25 åra fra starten i 1832 sysselsatte cirka 30 ansatte. Snart skulle det bli flere etter at lensmannen i Vardal, Ole Mustad (1810-1884), overtok driften da svigerfaren, Hans Skikkelstad plutselig døde i 1843.
Det skulle få betydning for Gjøviks framtidige utvikling at Ole Mustad også ble Vardals stortingsmann fra 1854. Han ble en engasjert pådriver for kjøpstadsplanene som ble mer og mer aktualisert. Vardal formannskap gikk sterkt inn for at Gjøvik måtte bli kjøpstad, blant annet under henvisning til den økte trafikken som følge av den nye veiforbindelsen Gjøvik-Odnes, der veiarbeidene med Ole Mustad som pådriver var blitt iverksatt i september 1855 (og fullført fram til Odnes i 1859).
Ole Mustad er en av Gjøviks viktigste menn gjennom alle tider, og fortjener en mer fremtredende plass i byhistorien enn han er blitt til del. Stortingsmannen, lensmannen og fabrikkeieren var en høvdingskikkelse som i stor grad påvirket utviklingen i distriktet på mange plan. Han tok en rekke initiativ både innenfor handel, kulturliv, skole og samferdsel, i tillegg til at han ytet viktige bidrag i den seige kampen for at Gjøvik skulle bli by.
På glassverksområdet i Gjøvik var det også ny aktivitet i gang. Caspar Kauffeldts dattersønn,
Hans Bernhard Falk åpnet ei krambu i et av glassverkets bygninger i 1854. Han hadde tidligere drevet handel et par år på Hamar, og bodde på Nedre Gjøvik mens forretningsgården hans ble oppført. Samme år som Falk startet sin vesle krambu, ga departementet, på Kauffeldts initiativ, to landhandlerbevillinger, bl.a. til Edvard Olsen, tilsatt ved Borregård, som startet handel i nåværende Kauffeldtgården.
I 1854 ble også interessentselskapet Holmen Brænderi stiftet, og fire år senere, i 1858, fikk tettstedet enda en handelsbedrift, da Haagen Skattum startet sin forretning i farver Pedersens gård. I 1857 fikk Gjøvik sitt apotek, i 1858 en telegrafstasjon, og på verkseier Kauffeldts initiativ også en politibetjent.
Den økte dampskipstrafikken på Mjøsa talte også for at Gjøvik skulle få sin bystatus. Fra og med våren 1841 gikk «Jernbarden» i rute to ganger ukentlig mellom Lillehammer og Minne, med anløp i Gjøvik, og i 1848 kom enda en dampbåt, «Dronningen» i rute. Dampskipstrafikken økte ytterligere som følge av ferdigstillelsen av jernbaneforbindelsen (Hovedbanen) mellom Christiania og Eidsvoll. Godstrafikken over Gjøvik ble seksdoblet og persontrafikken tredoblet i årene 1852-1855, og i 1856 kunne så det nystiftede Oplandske Dampskibslskab sjøsette sine nye, hurtige skip, «Færdesmanden» i juli, og «Skibladner» i august.
Men kjøpstadsplanene møtte likevel motbør, blant annet i Amtstinget, som gikk inn for Odnes framfor Gjøvik som den nye kjøpstaden i distriktet. Også Østre Totens stortingsmann, Ole L. Hammerstad, utmerket seg som motstander av Gjøvik, og fikk stortingsflertallet med seg da han talte varmt for utsettelse da saken kom opp til behandling i 1857.
Men tiden arbeidet for Gjøviks sak. Etter hvert vant kjøpstadsplanen gehør også utenfor distriktet. En innflytelsesrik mann på den tiden var professor A. M. Schweigaard. En dag var han med et av dampskipene på Mjøsa. Ved avgang fra Gjøvik, vendte han seg mot landsiden og utbrøt med begeistring i stemmen: «Der maa blive By!»
By ble det - men først etter at enda flere, og til dels uventede problemer var ryddet av veien. Aller mest uventet var det at Wexel Hansen Kauffeldt, mannen som i flere år, og mer enn noen annen, hadde engasjert seg for kjøpstadsplanene, plutselig begynte å lage vanskeligheter. Kommisjonen som arbeidet med saken forhandlet med Kauffeldt om grunnavståelse for den nye kjøpstaden, måtte bare konstatere at brukseieren vegret seg. Han var sta og steil, og stilte krav som kommisjonen fant urimelige. Kauffeldt satte som et ufravikelig krav at «tilgrensede gårders grunn» ikke ble trukket inn i byanlegget. Han ville med andre ord ha by, men ikke på sin egen grunn.
Dette til tross, fortsatte kommisjonen arbeidet med saken, og foreslo overfor Indredepartementet at kjøpstaden ble opprettet, idet en antok at Kauffeldt ville stille seg annerledes etter hvert.
Det medførte så absolutt riktighet. Etter ny utsettelse av saken i Stortinget, og nedsettelse av enda en kommisjon, denne gang en reguleringskommisjon, tok Wexel Hansen Kauffeldt et uventet skritt som han sikkert mente skulle gjøre slutt på myndighetenes sendrektighet.
Før saken kom opp til endelig behandling i Odelstinget, gikk han til Ole Mustad for å få han til å føre i pennen et testamente. Kauffeldt skulle begi seg ut på en utenlandsreise, og før han dro, ønsket han å legge press på Stortinget ved å testamentere alle sine eiendeler, det være seg faste eller løse, uten unntakelse, til en pleie- og arbeidsanstalt for den vordende by og Vardal, dersom kjøpstaden Gjøvik ble opprettet innen en frist på fem år.
Like fullt, da proposisjonen senere på året ble lagt fram for Stortinget, falt forslaget, men statsråd Chr. Bretteville i Indredepartementet fremmet saken på ny i 1859. Den 29. oktober 1859 ble det lagt fram en ny Kongelig proposisjon om kjøpstaden Gjøviks opprettelse, og 5. desember forelå saken i Odelstinget. Denne gangen ble proposisjonen vedtatt med 104 stemmer. Heller ikke i Lagtinget var det større dissenser, og regjeringen sanksjonerte loven den 21. januar 1860.
Dermed fikk Wexel Hansen Kauffeldt oppleve at en av hans hjertesaker bli brakt i havn. Men bare to måneder etter at kjøpstadens opprettelse var sanksjonert, døde den eksentriske brukseieren til Gjøvik Glassverk i en alder av bare 59 år.
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjøvik 2011 v/Bjørn Rognstad | Kauffeldtsplass 1 | Postboks 630, 2810 Gjøvik | Telefon: +47 924 44 924 | bjorn.rognstad@gjovik.kommune.no
