Gjøviks historie fra 1861-2011
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjøvik bys tidsregning starter 1. januar 1861, den første dagen som kjøpstad og med bystatus. Det var en merkedag for de 227 innbyggerne som raskt økte i antall. Ved utgangen av 1861 bodde det 438 personer fordelt på 90 familier i den lille byen.
I 1861 fantes det 13 handelsforretninger i Gjøvik. Den eldste tilhørte Caspar Kauffeldts dattersønn, Hans Bernhard Falk, som hadde startet en krambu i en av glassverkets bygninger i 1854, og som bodde hos sine slektninger på Gjøvik gård mens han bygde sin store forretningsgård sentralt i byen. Men også Haagen Skattum var tidlig ute, og startet sin forretning i 1858. Annen næringsvirksomhet var også i gang før bydannelsen. Den største virksomheten var Holmen Brænderi, anlagt på Hunn gårds grunn i Vardal alt i 1855. Brenneriet hadde et storstilt anlegg, med malteri og mølle og et imponerende fjøs, med plass til 268 okser
Ellers fantes både farveri og garveri. Peder Pedersens farveri kom i gang allerede i 1840-årene, det holdt til på begge sider av den senere Storgata, og Hennigs garveri, anlagt av Søren Fredrik Hennig i 1856, lå i Øvre Torvgate.
Også Gjøvik Apotek (Svaneapoteket) er eldre enn byen. Det ble opprettet i 1857. Den første apotekeren var Thyge Thygesen. Bevillingen ble overtatt av en av nye Gjøviks mest betydningsfulle menn, apoteker Adolf Martin Lund i 1860.
Innbyggerne i den nye byen hadde også tilgang til en lokalavis. Oplandets Budstikke som Halvor Rasmus Thane hadde startet på Toten i 1855, ble kjøpt opp av boktrykker Jens Chr. Christensen, født i Aker i 1827. Han flyttet pressa til Gjøvik i 1860, en flytting som ble vanskeliggjort på grunn av storflommen det året. Men den 9. oktober var Christensen på gata med avisa som han ga navnet «Kristians Amtstidende», med undertittelen «Gjøviks Avertissementsblad».
Bladet holdt først til på Gjøvik gård. Jens Christian Christensen var ikke bare eier, men også utgiver, trykker, redaktør, annonseakkvisitør og distributør. Bladet flyttet to år senere, i 1862 til lokalene hvor Fremstads fruktforretning holder til i våre dager.
Boktrykker Christensens avis utkom en gang i blant, inneholdt både slarv og sjikaner og hadde 50 abonnenter. Redaktøren klaget stadig over at det skjedde så lite i byen at det var lite å berette om. Når han traff utenbygds folk i byen prøvde han å fritte dem ut om noe hadde skjedd i den senere tid, og i blant spente han for hesten og tok en tur ut i omegnen for å spørre etter nyheter til bladet sitt.
Viktigere enn den beskjedne avislappen var det fogdskifte som fant sted vel en uke tidligere. En av dem som skulle sette sterkest preg på utviklingen i den lille byen de første tiårene, sakfører Hans Sverre Sommerfeldt, (født i Moss i 1820), ble utnevnt til fogd i Toten. Han skulle være både politimester og magistrat i Gjøvik, og flyttet med sin familie inn i H. Skattums nybygde gård. Han nøt stor tillit, og utførte sine embeter med kløkt og dyktighet helt fram til 1897.
Den første ordfører
En annen som satte preg på utviklingen i Gjøvik de første årene var apoteker, Adolf Martin Lund, (født i Farsund i 1820), som ble valgt til byens første ordfører. Han var vidsynt, kunnskapsrik og meget arbeidsom. Han drev Gjøvik Apotek fra 1860 til han flyttet til Kristiania i 1879. I alle disse 19 årene som han bodde i Gjøvik satt han i byens formannskap, og i 16 av årene var han byens ordfører. Første gang han ble valgt var 14. januar 1861, da det i hele byen var 19 stemmeberettigede. Lærer Mathias Wildaasen ble valgt til varaordfører.
En av de første presserende saker som måtte løses var vannforsyningen. Et første primitivt vannverk sto ferdig i 1862. Dessuten måtte et brannvesen organiseres, og bystyret gikk til anskafning av fire lykter til den første gatebelysning.
Byen hadde 39 barn i skolepliktig alder. Fra 1862 kom en kommunal grunnskole i gang med Wildaasen som lærer, og hvor også fabrikkbarna (de Mustad-ansattes barn) ble tilbudt undervisning mot at fabrikkeier Ole Mustad betalte et tilskudd til driften.
Skredder J. H. Grønn som var konstituert som politibetjent innredet arrest i hjemmet sitt. Han mottok ikke lønn, men beregnet seg en liten godtgjørelse for kost og losji av arrestantene. Den private løsningen ble erstattet av en kommunal ordning da bystyret ansatte en politibetjent, to vektere og to hjelpevektere. Sommeren 1862 fikk Gjøvik, som følge av reformer innen arrestvesenet, et nytt fengsel med 27 fangeceller, rettslokale og sideværelser, en overdimensjonert bygning som ikke sto i noe rimelig forhold til behovet. Men byens ledende menn var godt tilfreds fordi fengslet ikke bare løste behovet for arrestplasser, men ga også tiltrengte lokaler til kommunens møter ved siden av at byen slapp meget billig fra investeringen.
En annen investering som ble billig, og dessuten svært nyttig for byen i dens tidlige år, var byggingen av «Gjøvik Station», ikke den jernbanestasjonen som benyttes i dag, men brygge, pakkhus og staller nede på stranda. Havneanlegget ble bygd for å ta seg av vare- og persontransporten som gikk med dampskip mellom Gjøvik og Eidsvoll, der det var jernbaneforbindelse (Hovedbanen) til Christiania.
Rutetrafikken vestover fra Gjøvik mot Odnes ble åpnet sommeren 1862. Transporten foregikk på den nye «chausseen» som var blitt påbegynt i 1854 og som ble forlenget fra Trondheimsvegen (Hunnsvegen) og helt ned til brygga. Dette ble mulig etter at en bygning fra glassverkstida som lå på tvers midt mellom de senere bygårdene til DnB (før det Nesje) og Haugom (der Gjøvik Elektriske har forretning i dag) hadde brent ned i mars 1860.
Den øvrige veiforbindelsen mellom byen og omlandet var mildest talt elendig, og av gater fantes til å begynne med bare Storgata (chausseen) og Trondheimsvegen.
Men det var pågangsmot og arbeidslyst i rikt monn i nybyggerbyen. Det var tilflytting og optimisme. De 438 bybeboerne ved utgangen av 1861 var to år senere økt til 658. Nye hus ble oppført og handelen tok seg opp.
Gjøviks kjøpmenn sluttet seg sammen i Gjøvik handelsforening allerede i 1861, mens håndverkerne gikk sammen i Gjøvik håndverkerforening i 1865.
De første årene var byen stort sett forskånet for ødeleggende branner. En liten brann oppsto imidlertid ved Holmen Brænderi i 1863. Mannskapene greide å slokke brannen, men fikk likevel en skrape fordi de unnlot å varsle branninspektøren. For å gjøre brannvarslingen mer effektiv, ble det derfor vedtatt å kjøpe inn en tromme.
Men tiåret bød også på depresjon, stagnasjon og tilbakeslag. Gjøviks første økonomiske krise kom allerede i 1864-1865. Et sterkt prisfall på jordbruksprodukter i tillegg til reduserte avlinger gikk ut over handelen. Det ble redusert virksomhet, arbeidsløshet, tvangsauksjoner og flere enn før havnet på fattigkassa. Noen familier flyttet fra byen, og mot slutten av tiåret kom utvandringen til Amerika. I 1866 og 1867 emigrerte henholdsvis 32 og 33 gjøvikensere.
I denne første krisetida greide likevel gjøvikenserne å stable på beina sin egen bank. Gjøvik Sparebank ble stiftet 2. desember 1865. Begynnelsen var riktignok, akkurat som byen selv, meget beskjeden. 37 borgere skjøt inn et grunnfond på 660 spesidaler.
Mot slutten av tiåret begynte utviklingen å snu. Det gikk igjen mot bedre tider. Optimismen ble blant annet utnyttet av en av byens mest markante kvinner, Leonore Olsen, som i 1868
startet sitt første Victoria Hotel i Møllergården (der Norli har sin bokhandel i dag).
Også de kommunale myndigheter fant å kunne trå til litt, og vedtok å utvide gatebelysningen i byen til sju lykter. I 1869 kom enda tre lykter på plass. Lysskjæret fra de få og små lyktene var beskjedent. Likevel forklarte en bonde som ble bøtlagt for å ha kjørt i trav gjennom byens hovedgate at hesten hans sprang ut i panikk grunn av de uvante lyktene.
Byen nedsatte allerede i 1861 en sunnhetskommisjon. Den hadde mye å ta tak i. De hygieniske forhold var ikke alltid tilfredsstillende. Kommisjonen utførte kontroller og kom med påbud, men rensligheten var så som så, noe som var hovedårsaken til at byens borgere ble rammet av flere epidemiske sykdommer. Difteri var sterkt utbredt, men verst var tyfusepidemiene. I 1864 var det 50 tilfeller i og rundt byen, åtte av dem fikk dødelig utfall.
Fra 1864 fikk Gjøvik sitt første sykehus som ble innredet i baker Johan Eriksens hus (i Hunnsveien). I de tre sykeværelsene var det et belegg på cirka 20 pasienter i året.
Byen manglet egne faste skolelokaler de første årene. Kommune avspiste læreren med sultelønn. Det var nok årsaken til at lærer Wildaasen sluttet. Lærerlønna måtte økes, men fortsatt var skolestellet skrøpelig. Fra 1. januar 1867 drev kommunen bare en allmueskole med en lærer. I tillegg drev frøken Melby en privatskole med 15 elever.
Høsten 1868 var elevtallet blitt så pas stort at allmueskolen trengte en lærer til. Det fantes da 81 skolepliktige barn, hvorav 16 gikk i privat skole, mens de resterende 65 var fordelt på to klasser. Samme år startet Johs. Waadeland Gjøviks Private Drengeskole. Han drev også søndagsskole for voksne.
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjøvik 2011 v/Bjørn Rognstad | Kauffeldtsplass 1 | Postboks 630, 2810 Gjøvik | Telefon: +47 924 44 924 | bjorn.rognstad@gjovik.kommune.no
