Gjøviks historie fra 1861-2011
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Våren 1872 satte noen borgere seg i spissen for opprettelse av en borgerskole. Den kom i gang i Fremstadgården året etter. Hans N. Fremstad hadde eid gården som lå der veien fra brygga kom opp i Strandgata. Den var blitt benyttet til skjenkested og dansesal, men ble kjøpt av kommunen, pusset opp og tatt i bruk av den nye borgerskolen og dens 46 elever 1. november 1873. Borgerskolen utviklet seg positivt, med økende antall både elever og lærere. Men dette skjedde ikke i liten grad på allmueskolens bekostning. Borgerskolen innebar et kunnskapsløft for noen, idet skolen skulle gi en høyere allmennutdanning enn allmueskolen. Men den bidrog også til å øke klasseskillet i skolen, for borgerskolen var bare for sønner og døtre av de bemidlede som hadde råd til å betale skolepenger.
Gjøvik Meieri ble startet i Mjølstadgården i 1870. Fornyet tro på framtida var det også lengre oppe langs Hunnselva, der Vardal Træsliberi ble igangsatt nedenfor Breiskallfossen med cirka 20 arbeidere i 1870. Kardefabrikasjonen hos Mustad kom for alvor i gang i 1871, og Mustad gikk i gang med jernstøperi og produserte kakkelovner, gryter, maskingods osv.
I 1874 gikk Hans Mustad inn i ledelsen av Mustad-fabrikken, sammen med sin far Ole. Det ble starten på en kraftig vekst for firmaet, med positive ringvirkninger for store deler av distriktet, ikke bare i hjemkommunen Vardal.
Men det skjedde også alvorlige tilbakeslag for Gjøvik og distriktet, som følge av Mustads beslutninger. Det alvorligste var da O. Mustad & Søn, som bedriftens navn nå var, besluttet å flytte spikerproduksjonen til Lysaker ved Christiania i 1876. Nær 25 familier, med til sammen 100 små og store vardøler og gjøvikensere, flyttet med. Ikke rart at det var betuttet stemning og tunge avskjeder på dampskipskaia da reisefølget brøt opp og forlot stedet.
Men tristheten varte ikke lenge. Mustad hadde flere gode ideer som snart skapte økt sysselsetting. I 1878 var utprøvingen av Mathias Topps geniale, automatiske fiskekrokmaskin kommet så langt at produksjonen kunne settes i gang på Brusveen. Hvilke eventyrlige konsekvenser dette skulle få, ante man naturligvis ikke den gang.
Ved elva, der Toten Cellulosefabrik senere skulle bli anlagt, ble Gjøvik Træmasse satt i drift i 1875. Dette året var det i alt 11 industrielle bedrifter med til sammen 222 arbeidere innen byens grenser. En kunne også konstatere at det i tiårsperioden 1865-1875 hadde skjedd en betydelig befolkningsøkning i byen, fra 490 til 1116 personer.
I den kommunale forvaltning var det også endringer på trappene. I 1873 ba apoteker Lund om avløsning som ordfører, og som byens neste ordfører ble valgt fengselsvaktmester Peter Soelberg, som flyttet fra byen i 1877 og senere ble direktør for Akershus landsfengsel. Fra 1875 overtok apoteker Lund igjen ordførervervet og beholdt det til også han forlot Gjøvik i 1879.
Mustads nye produkter og banebrytende fiskekrokmaskin kunne imidlertid ikke demme opp for den alvorlige konjunkturnedgangen som rammet bedriften, i likhet med norsk næringsliv for øvrig i siste halvdel av 1870-årene. Så stor var den økonomiske krisa at O. Mustad & Søn faktisk holdt på å gå over ende. Den 27. september 1879 innstilte bedriften alle utbetalinger og søkte akkord. Kreditorene godtok etter hvert akkordforslaget, slik at konkurs ble unngått. Mustad-arbeiderne bidrog imidlertid på sin høyst spesielle måte; de godtok stans i den ordinære lønnsutbetaling både i 1879 og 1880, mot å få såkalte Mustad-sedler isteden. Dette var gjeldsbrev som de kunne benytte som betalingsmiddel i lokale forretninger.
Krisa satte dype spor. Folketallet i Gjøvik sank igjen fra 1116 i 1875 til 950 ved utgangen av tiåret. Hus og leiligheter ble igjen stående tomme, og 113 voksne og barn trengte hjelp fra fattigvesenet for å komme seg gjennom krisa.
Men mismotet som preget byen en stund, rammet ikke alle. Da Hans Mustad hadde ridd stormen av, inviterte han sine kreditorer hjem til middag. Under hver kuvert lå en konvolutt med en sjekk hvor hver og en av dem som ble rammet av akkorden ble gitt fullt oppgjør - med rente. Han ville ikke at noen skulle tape på de vanskene bedriften hadde vært gjennom..
Mustad-fabrikken klarte seg, og begynte igjen å tjene penger, etter hvert svært mange penger. Mye av årsaken må tilskrives det ekstremt vellykkede samarbeidet mellom Hans Mustad og Mathias Topp. Hans Mustad (1837-1918) ble norsk industris wonderboy, som med teft og mot etablerte fabrikker i en rekke land. Mathias Topp (1840-1930) var Mustads geniale oppfinner som utviklet avanserte maskiner, maskiner som var konkurrentenes overlegne og som gjorde Mustads suksess mulig. De var gjennom flere tiår norsk industris «dream-team».
Fiskekrokmaskina, som ble tatt i bruk i oktober 1877, var i 100 år Mustads best bevarte hemmelighet.
Ståltråd ble puttet inn i den ene enden - og ut i den andre kom så å si ferdig fiskekrok, hvert sekund, hver dag, uke etter uke, uavbrutt i år etter år. Dette var fiskekroker som millioner av fiskere verden over trengte - og dessuten foretrakk både på grunn av pris og kvalitet, og Mustad bygde opp en betydelig kapital.
Fiskekrokmaskina ble voktet som en juvel. Færrest mulig skulle vite hvor den befant seg, selv fabrikkens beliggenhet ble forsøkt hemmeligholdt.
Takket være kombinasjonen Topps tekniske løsninger og Hans Mustads forretningstalent ble Mustad en bedrift som ble kjent over så å si hele verden.
I de økonomisk vanskelige 1870-årene var Gjøviks kommunekasse stadig meget slunken. Sårt tiltrengte tilskudd fikk den da det i 1877 ble besluttet å opprette brennevinssamlag. Samlaget ble en omstridt, men betydelig inntektskilde for byen i mange år.
Penger hadde også byens aktive kvinnelige hotelleier, Leonore Olsen, som i 1877 bygde det prektige Victoria Hotell på tomta der Gjøvik rådhus står i dag.
Helt andre økonomiske tilstander var det for Gjøvik dampsag og høvleri. Den tipp topp moderne bedriften, som ble startet i 1875, var det første fabrikkanlegg innenfor selve byområdet. På grunn av de tunge investeringer besluttet og gjennomført i oppgangstider, maktet ikke dampsaga å stå imot da nedgangstidene satte inn for fullt. I 1878 gikk bedriften dundrende konkurs, 70 arbeidere mistet jobben, og så godt som samtlige interessenter led same skjebne som selskapet de så optimistisk hadde satset pengene sine på. Det gjaldt til og med tidligere ordfører i Vardal, Peder Mustad, med den følge at Mustad gård kom ut av slekta.
En av de mest positive hendelser midt på 1870-tallet var at Gjøvik fikk en usedvanlig allsidig, begavet og arbeidsvillig innflytter, Aksel Fahlstrøm. Han var født på Røros i 1845 og flyttet til Gjøvik i 1874 for å bli den unge byens nye politibetjent. Han var grepet av Bjørnsons tanker og ideer, hans brennende fedrelandskjærlighet, frihets- og rettferdskrav, samtidig som han var påvirket av appellen til landets akademikere om å spre opplysning blant det brede lag av folket.
Den gjerningen gikk han i gang med i Gjøvik. Han var med og stiftet Gjøvik forening, det skjedde på Gjøvik hotell den 9. februar 1875. Foreningen drev folkeopplysning, holdt aviser og tidsskrifter for medlemmene og fikk i stand foredrag. Foreningen endret navn til Gjøvik Arbeidersamfund, og her ble Aksel Fahlstrøm den drivende kraft.
Foreningen tok seg av feiringen av 17. mai allerede fra 1875, og arrangerte byens første borgertog. I Furulunden på mjøsstranda var det taler, sang og musikk. Om høsten åpnet arbeidersamfundet byens førte bibliotek med 250 bind. Fahlstrøm var en drivende leder for Arbeidersamfundets teatergruppe. Han sto også i spissen for foreningens «arbeid for fattige Børns Beklædning».
Midten av 1870-årene ble en brytningstid. Konservative holdninger hadde rådet grunnen de første årene. Interessen hos folk flest dreide seg om de rent kortsiktige, materielle behov. Nå begynte flere å fatte videre interesser. Flere behov begynte å gjøre seg gjeldende, og dermed kom det flere krav, både på det politiske, sosiale og kulturelle området. Det ble snakket og skrevet om en ny ånd. «For noen år siden var det alminnelig at drukne håndverksfolk i usle klær streifet omkring i gatene. Nå møter håndveksfolk i smukt og solid antrekk frem for å høre foredrag og drøfte kommunale eller politiske spørsmål..» het det i Kristians Amtstidende.
Økt kunnskapsformidling som Aksel Fahlstrøm og Gjøviks forening bidrog til, spilte inn. En stimulans til økt meningsbrytning var det også at F.O. Lange overtok boktrykker Christensens avis i 1877. Lange utviklet raskt avisen, det ble mer debatt og økt politisk interesse også av den grunn.
Fritidsbeskjeftigelser var ikke noe dominerende tema i byens første tiår. Også på dette området begynte ting å skje i slutten av 1870-årene. Å bruke ski ble mer vanlig. Særlig var ski fra Torpa gjeve, men de fleste nøyde se med hjemmelagde ski.
I 1877 ble Gjøviks første skirenn arrangert på Torke. Da ble alle ukonfirmerte gutter innbudt til premieskirenn. Seinere arrangerte skytterlaget skirenn på Tranbergjordet for voksne og gutter.
På grunn av de dårlige veiene var transporten enklere til vanns enn til lands i Gjøviks tidlige år. Med chausseen mellom Gjøvik og Odnes, ble det enklere å ta seg vestover med hest. I 1878 ble det opprettet fast rute Gjøvik-Odnes, med korrespondanse med skipene som trafikkerte på Randsfjorden og Mjøsa. Det gikk en vogn daglig i hver retning. Diligencen tok inntil fire passasjerer. Men dette ble aldri noen stor suksess, trolig på grunn av høye takster. Reisende på strekningen måtte betale hele Kr. 4,50. Diligencefarten ble nedlagt i 1895.
Et langt viktigere samferdselspolitisk initiativ ble tatt i mars 1873, da apoteker Lund, Ole Mustad og noen til inviterte til det første jernbanemøte i Gjøvik. Hensikten med møtet, som ble tillyst i Gjøvik distriktsfengsels møtelokale var at man skulle «overveie hva der bør foretas for å bevirke offentlig undersøkelse av en jernbanelinje mellom Eidsvoll og Lillehammer, lagt på Mjøsens vestside...». Møtet valgt en komité til å søke departementet om midler til undersøkelser omkring et jernbaneanlegg fra Kristiania, om Gjøvik til Lillehammer.
Da søknaden ble utformet delte komiteen seg i to. Flertallet (apoteker Lund, Ole Mustad og lensmann H. Dahl) gikk inn for linjen over Hadeland, mens mindretallet ønsket tilknytning til hovedbanen på Eidsvoll.
I Kristiania ble ideen mottatt med interesse, og undersøkelser og beregninger ble igangsatt. Optimismen var stor, Nordbanen så ut til å få bred tilslutning. Men det skulle vise seg å være mange skjær i sjøen. Til tross for aktivt press fra amtets stortingspolitikere og andre, vedtok Stortinget både i 1876 og 1877 å utsette forslag om å bygge Nordbanen.
Det var en stor begivenhet for befolkningen i og utenfor byen at Kristians Amts landbruksforening i 1878 holdt en utstilling i Gjøvik av husdyr, husflids-. industri- og meieriprodukter. Dette var den første store utstillingen i byen, og både arrangør, utstillere og byens befolkning kunne glede seg over at tilstrømmingen var stor.
Husdyrutstillingen var lagt til Nedre Gjøvik gårds grunn mellom Totenvegen og mjøsstranda, rett syd for elva. Mønstringen var en solid dokumentasjon på kraften og allsidigheten innen landbruket i distriktet omkring byen.
De gode tider i siste halvdel av 1870-årene innvirket også på livet i Gjøvik. De mer velstående kostet på seg oppussing av hjemmene sine, med panel på vegene og hyggeligere innredning. Det ble romsligere og bedret komfort. Et av de flotteste hjemmene tilhørte sakfører M. E. hoff, som oppførte en bygning i sveitserstil på Haugen (rett ovenfor bygningen hvor DnB tidligere holdt til.) Folk snakket med ærefrykt om Hoffs hage, der det i drivhuset til og med fantes vinduer og tropiske vekster.
I 1870-årene ble det også noe mer selskapelighet enn tidligere, men festlighetene var ikke for hvem som helst. Ved juleballene, for eksempel, var det «Balldirecteurer» som godkjente deltakerne. Ved ballet i 1879 deltok «120 á 130 af Gjøvik og Omegns bedre og Dannede Befolkning.»
Men de gode årene forandret også i noen grad levemåten for folk flest. Kristians Amtstidende klaget over at folk var i ferd med å bli forfengelige. Damene gikk for tynnkledt og mennene var blitt mindre sparsommelige. Nå var det mange som ville betale ti øre for å få håret klippet hos dreier Olsen eller skredder Neergaard, istedenfor å la kona gjøre det gratis, bemerket avisskribenten.
De folkelige forlystelser var ikke mange, men d mest populært var det å gå på kjeglebanen. Den som tapte på kjeglebanen måtte gjerne rive i en øl på de andre, og det kunne bli mange omganger i løpet av en kveld.
Men Kristians Amtstidende besværet seg også over at «der var altfor meget anledning for byens ungdom til dansefornøyelser og husmoro. Avisen gikk inn for at de unge heller benyttet ledige stunder til å skaffe seg nyttige kunnskaper, fremfor det vanlige tidsfordriv som var både fysisk og moralsk skadelig.
I protokollen fra bispevisitasen i 1879 påpekes det da også at sedelighetstilstanden ikke var tilfredsstillende. Antall uekte fødsler var økt, til gjengjeld ble det notert med tilfredshet at det var framgang med hensyn til helligholdelse av hviledagen.
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjøvik 2011 v/Bjørn Rognstad | Kauffeldtsplass 1 | Postboks 630, 2810 Gjøvik | Telefon: +47 924 44 924 | bjorn.rognstad@gjovik.kommune.no
