Gjøviks historie fra 1861-2011
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjennom 1880-årene økte folketallet i Gjøvik til 1416 personer. Nye bedrifter ble startet, men det var politisk gjæring i samfunnet, kampen for norsk selvstendighet ble også utkjempet på lokal grunn. Mange store folkemøter ble holdt, der mektige Bjørnstjerne Bjørnsom kom til å øve merkbar innflytelse på den politiske retning, og i Gjøvik hadde han gode venner, ikke minst Aksel Fahlstrøm, Johan Castberg og kjøpmann H.O. Eger - i tillegg til de ekstra gode vennene han hadde på Nedre Gjøvik gård.
Et uttrykk for den økte politiske bevissthet var oppslutningen om folkemøter. Flest tilhørere samlet Bjørnstjerne Bjørnson som ofte talte i Gjøvik.
Økt politisk interesse ble også skapt av utvidelsen av stemmeretten fra 1985, da alle menn som betalte skatt av en inntekt på minst 800 kroner i året fikk demokratiske rettigheter.
Som følge av den økte politiske bevissthet fikk byen og distriktet også en ny avis. Den var et resultat av misnøye med den eksisterende avisen, Gjøviks Blad. Johan Enger var blant dem som mente at bladet bidrog til splittelse innen partiet Venstre. Derfor startet han sin egen avis, "Samhold" i 1885, en avis som det skulle vise seg hadde adskillig vekstkraft og utholdenhet..
Et annet viktig skritt i utvikling av byen ble tatt da man i 1886 påbegynte arbeidene for å skaffe byen et vannverk. De gamle ledninger fra brønner i byen var kassable. Dessuten gikk det ikke lenger å hente vann i bøttevis i Hunnselva pga av industrireisningen. Vannbasseng ble anlagt vest for gården Sogstad, 68 meter høyere enn mjøsoverflaten. Ved bassenget ble anlagt en vakker naturpark som i sommermånedene var et yndet utfartstsmål
Etter som næringslivet utviklet seg merket man tydeligere savnet av en større bank i Gjøvik. Johan Enger tok saken opp med stor kraft så snart han var i gang med sitt nye blad, Samhold i 1885. OBS! Men det skulle ennå ta mange år før saken ble løst (Filial av Norges Bank kom når?)
Mange små gutter og jenter måtte tidlig ut i arbeidslivet for å være ed og tjene penger til familiens underhold. Så mange måtte ut og tjene at fraværet i folkeskolen kunne være på opptil 20 prosent.
Ingen ting var gjort for å sikre arbeiderne mot sykdom og være til hjelp i alderdommen. Fattigkassen var den eneste trøsten. I 1880-årene fantes ennå ingen fagforening i Gjøvik. En forløper var det når kroppsarbeiderne i Gjøvik og omegn høsten 1888 ble innbudt til diskusjon om danning av arbeiderlag, knyttet til Det norske Arbeidersamfund. Møtet kom i stand etter initiativ fra Mustad-arbeidere. Laget som ble stiftet hadde til oppgave å skaffe medlemmene billige matvarer gjennom forbundets kolonialbutikk i Kristiania.
Både arbeidere og håndverkere slet med dårlig økonomi. Arbeidstiden var ofte urimelig lang. Tjenerlønningene lå på 200 kroner året for voksne gutter og halvparten forjenter. En måtte ha ytterst små krav til livet for å klare seg på de meget beskjedne lønningene som ble tilbudt.
Mange fra arbeiderklassen valgte da også å utvandre til Amerika i 1880-årene
Av de få forbrytelser som foregikk skyldtes de fleste beruselse. En arbeider ved Holmen Brænderi fikk 25 dager vann og brød for et overfall. Før han ble fengslet, var han innom lensmann Mjølstad der han ble traktert med mat og to drammer. Øvrigheta hadde ord på seg for å være hard, men det gjaldt tydeligvis ikke lensmann Mjølstad.
Men i Gjøvik-boka står det også om en av byens vektere som skulle føre to fanger til fengselet. Undervis tok han dem med til et spisested. Derfra rekvirerte de brennevin fra samlaget, og alle tre ble beruset. Noen timer senere sjanglet vekteren og den ene fangen opp til fengselet, mens fange nr 2 ble funnet sovende i en hage...
Prost Blom var av dem som offentlig tok til orde for at noe måtte gjøres med drukkenskapsproblemet. Og det man gjorde var å starte avholdslag for å øke bevisstheten omkring drikkeondet. Gjøvik Totalavholdsforening ble stiftet i 1881 og Losje Vårbud i 1887.
Prost Peter Blom begynte som sogneprest i Gjøvik og Vardal i 1880, en streng og myndig prest, men et godhjertet menneske som ble sterkt avholdt innen menigheten. Som bl.a. nedla et stort arbeid for skolen i byen.
For mange av innbyggerne i den unge byen var det en stor dag da den nye kirka kunne tas i bruk. Den var skjenket som en gave fra overrettssakfører M.E. Hoff og hans kone, Julie og ble bygd i Klokkerskogen, på en haug, bevokst med bjørk, gran og enkelte furutrær. den 1. november 1882.
Kirkesaken hadde versert i flere år. Folk mente at byen burde ha sin egen kirke innenfor byens grenser, selv om det ikke var noen større misnøye med Hunn kirke, den åttekantede, vakre kirkebygningen som var bygd i 1821 på Hunn gårds eiendom.
Egentlig var det et dødsfall som satte fart i kirkesaken. Julie Hoffs far, bryggerieier Forseth avgikk ved døden i 1880. Datteren Julie og hennes mann, overrettssakføreren arvet dermed en millionformue. Dessuten hadde bryggerieieren ytret ønske om at en del av hans formue skulle gå til oppføring av en ny kirke. Slik ble det.
Jacob Wilhelm Nordan fikk i oppdrag å tegne kirka, grunnsteinen ble nedlagt 31. juli 1881, Haagen Skattum ble valgt til formann i byggekomiteen og byggmester J.C.C. Aschenbach satte i gang med byggearbeidene.
Ved juletider 1881 var kirketårnet nærmest ferdig, men andre juledag satte det inn en fryktelig storm. Tårnet veltet og tok med seg en del av taket over kirkeskipet. Et nytt, og forsterket tårn måtte bygges. Da kirka sto ferdig hadde den kostet donatorene, Hoff og kone anslagsvis 60.000 kroner.
Samtiden fant kirka vakker og imponerende, og særlig ble altertavla beundret. Den ble malt av Asta Nørregaard i Paris, og kom på plass noe senere.
Lenge var det imidlertid misnøye med omgivelsene omkring kirka, som man mente sto i et skjærende misforhold til kirkas verdighet og skjønnhet.
I 1888 sto Gjøvik Arbeidersamfunds prektige nyanlegg ferdig til bruk, lokaler som ble benyttet både som rettslokale for Kristians lagsogn og som møtelokale for Kristians Amtsting.
Aksel Fahlstrøm var den selvsagte formann i byggekomiteen som skulle reise Arbeidersamfundets eget hus. Arbeidersamfundet sto ferdig 20. august 1889 - en stor dag i Gjøviks historie, men dessverre - Fahlstrøm fikk aldri oppleve denne dagen. Han døde i sitt værelse på Gjøvik Hotell den 10. januar 1885 av lungebetennelse, bare 39 år gammel.
Dødsbudskapet ble mottatt med stor sorg av unge og eldre. Det bodde bare 1400 sjeler i den unge byen. Men i begravelsen deltok over tusen personer. Prost Blom sa at den dagen dødsbudskapet ble spredt over byen, kunne det vanskelig holdes skole da «børnene kun hulkede og græd».
Gjøvikenserne følte seg fattige over å ha mistet denne drivende kraften som hadde en så positiv innflytelse på så mangt.
En begivenhet man ikke kunne ane betydningen av skjedde i 1889, da byen fikk telefonforbindelse med omverden. Den nye muligheten for kommunikasjon hadde da vært kjent en god stund. Gjøvikenserne hørte om oppfinnelsen for første gang i 1880 da det sto en notis i avisa om at det var oppfunnet en tråd som man ikke bare kunne snakke gjennom, men også hoste. For hvis man hadde en slik tråd til sin lege - og man hadde et barn som begynte å hoste om natten - da kunne man la barnet hoste gjennom tråden, slik at doktoren straks kunne erklære at det ikke var snakk om kikhoste. Så kunne man bare legge seg igjen og sove videre...
Etter mye strev, først og fremst fra stortingsmann Mauritz Mustad, var finansieringen av et privat telefonselskap i orden våren 1889. Sammen med byens aviser prøvde han å overbevise folk om at telefonen ikke bare ville være en behagelig og bekvem innretning, men at den også kunne være til nytte. Telefonstolper ble reist, og 13. september 1889 var telefonanlegget ferdig.
Spennende nyheter var det også innen næringslivet. Handlekraftige menn så muligheter som åpnet seg ved å utnytte vannkraften langs Hunnselva. Gjøvik Cellulosefabrikk startet på træmassefabrikkens tomt i 1885. Enda viktigere var det at Hunton Brug ble startet i 1889 etter at L.A. Enger & Co hadde sikret seg Berghusfallet, Hunns gamle sag og mølle og store tomtearealer som bedriften kunne utvikle seg på. Firmaet eide fra før Rødfos Fyrstikfabrik, og da denne fabrikken brente i 1889, fikk mange av arbeiderne der arbeid med å oppføre fabrikkanlegget i Gjøvik, samt et større damanlegg. Allerede i september samme år kunne virksomheten sette i gang med produksjon av brunpapp.
To år tidligere, i 1887, hadde H. H. Lingjerde startet Gjøvik Vognfabrik. Anlegget var til å begynne med ei smie, men bedriften ble snart utviklet med salmaker, hjulmaker- og lakkererverksted. Gjøvik Vognfabrik ble en av de ledende i sitt slag i hele landet og omsatte kjøretøyer over hele Norge, ja mange vogner ble også solgt til utlandet. Mest omtalt var det at keiseren av Østerrike kjøpte en karjol fra Gjøvik.
Tilveksten av arbeidsplasser var positivt også fordi Mustad fortsatte med utflytting av arbeidsplasser til sitt anlegg på Lysaker. Etter at spikerproduksjonen ble flyttet i 1876, fortsatte det med flyttingen av hesteskosømfabrikken i 1881. Verre var det at jernstøperiet flyttet etter. I september 1889 reiste om lag 80 mennesker fra Gjøvik med dampskipet "Thor". To slepebåter fraktet innbo og utstyr, og på brygga var det stort framøte, med musikk og tale av Johan Castberg. Den store festivitas til tross, var det en vemodig dag for mange. Samme året flyttet for øvrig Mustad også sitt hovedkontor til Kristiania.
De første årene var skyttersaken enerådende innen byens idrettsliv. I 1880-årene ble mer allsidig idrett mer utbredt. Allerede i 1881 kom det henvendelser til skytterlagene om å arrangere skøyteløp, og i 1882 fikk byen sin turnforening. Idrettsarbeidet i byen kom inn i mer organiserte former da Gjøvik Idrettsforening ble stiftet den 17. september 1886, med tannlege Rasmus Skrettingland som den første formann. Virksomheten skulle omfatte alle slags idrett, men i første rekke ski-, skøyte- og skytesport. Året etter fant foreningen muligheten til å anlegge en skibakke, Tranbergbakken, som ble satt i stand. Det første Tranbergrennet ble avviklet i 1888.
Skøytebane ble anlagt på mjøsisen nord for bryggene. Fra slutten av 1880-årene ble det hvert år arrangert ski- og skøyteløp med til dels stor deltakelse.
På midten av 1880-tallet slo også sykkelsporten gjennom. Ennå fantes det imidlertid bare noen ganske få velocipeder i Gjøvik. Disse svært høye syklene var ikke populære hos myndighetene, særlig fordi de skremte hestene. Av den grunn bestemte amtmannen i 1886 at rytteren på uoversiktlige strekninger skulle saktne farten og gi signal med jaktkpipe eller klokke. Ellers het det blant annet at: "... møter rytteren en kjørende, bør han i en avstand av minst 50 meter saktne farten og - hvis den kjørende ved å vifte med armen eller ved tilrop begjærer det - stige av". Etter noen år kom den alminnelige sykkelen i bruk. Idrettsforeningen kjøpte i syklingens barndom en sykkel som ble leid ut til medlemmene mot en betaling på 25 øre er time.
Som følge av den nye skoleloven som trådte i kraft fikk Gjøvik sin folkeskole fra 1889.
I dette arkivet kan du enten bla deg frem i kronologisk rekkefølge eller bruke søkefunksjonen vår til å finne fram til ønsket hendelse.
Gjøvik 2011 v/Bjørn Rognstad | Kauffeldtsplass 1 | Postboks 630, 2810 Gjøvik | Telefon: +47 924 44 924 | bjorn.rognstad@gjovik.kommune.no
